Fradrag

Uttrykket fradrag kan bety så mangt i ulike sammenhenger, og krever derfor noen nærmere presiseringer.


Spesifisering av begrepet

Spesifisering av begrepet er viktig for at uttrykket ikke skal blandes med andre lignende regler. For det første må det foretas en sondring mellom fradrag i inntekt og inntekt i skatt. Dette må holdes adskilt fra regler om tidfesting. Det må heller ikke forveksles med personfradrag, som egentlig heller kan anses som en del av skattesatsstrukturen. I tillegg må det skilles mellom vilkår for fradragsrett og tidfesting for fradragspostene. I det følgende vil det gjøres rede for fradrag som begrep i skatteloven, og videre de to ulike vilkårene som kan utledes fra reglene om fradrag i skatteloven. For mer inngående drøftelse av vilkårene, vises det til artikkelen som gir nærmere angivelse av vilkårene om tilknytnings- og oppofrelsesvilkåret.

Utgangspunktet

Utgangspunktet er etter skatteloven § 6-1 første ledd at skatteyter kan kreve fradrag i bruttoinntekten for «kostnad som er pådratt å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt». Ved siden av denne hovedregelen eksisterer det flere særregler. Et viktig skille verdt å trekke frem, er skillet mellom reglene til og med skatteloven § 6-32 og de som følger etter. Reglene frem til § 6-32 er stort sett presiseringer, utvidelser eller innskrenkninger av hovedregelen. For de tilfellene der fradragsretten er innskrenket eller utvidet i en slik regel, må den anses som uttømmende. I andre tilfeller må man tolke ut fra hovedregelen.

To vilkår fra hovedregelen

I fradragsretten kan det utledes to vilkår fra hovedregelen. For det første må det foreligge en oppofrelse av en fordel. Ren ombytting vil således ikke omfattes. Oppofrelsen av fordelen må ha tilknytning til inntekt eller inntektsskapende aktivitet. Kjernen er at det må finnes en reduksjon i skatteyters formuesstilling. Dette kan i praksis skje ved utbetaling av penger, redusert i verdi i eiendeler eller lignende. Det kan skilles mellom oppofrelse ved utbetaling og verdireduksjon ved oppofrelse. Les nærmere om dette i artikkelen som forklarer nærmere om dette vilkåret.

For det andre må det foreligge en tilknytning. I dette ligger at det må være en tilknytning mellom kostnaden og skatteyters inntekt, eller inntektsskapende aktivitet. Loven sier uttrykkelig at private kostnader ikke vil være berettiget til å foreta fradrag. Vilkåret gjelder for inntekt som er skattepliktig i Norge, og uansett hva slags type skattepliktig inntekt det er snakk om. Videre er det lagt til grunn at terskelen for tilknytningskravet ikke er særlig høy.

 

Mer om arbeids- og virksomhetsinntekter

Den økonomiske karakteren til arbeids- og virksomhetsinntekter kjennetegnes ved at arbeidet eller virksomheten skaper verdier.


Krav til sammenheng

Det eksisterer et krav til sammenheng mellom fordel og arbeid i virksomheten. Som regel vil det sjelden oppstå spørsmål i alminnelige tilfeller. Et typisk tilfelle der det reises spørsmål er imidlertid mottakelse av gave i forbindelse med utførelse av arbeidsoppgaver. I Rt. 1958 s. 583 (Hagerup) kommer det frem at arbeids-/virksomhetsregelen går foran gaveregelen i skatteloven § 5-50 tredje ledd, dersom det kan konstateres motstrid. Det er ikke et vilkår at man må ha krav på ytelsen, inntekten må ikke være typisk og det er heller ikke noe vilkår at inntekten stammer fra arbeidsgiver. Likevel vil sistnevnte moment være et sterkt argument for sammenheng.

I den nevnte Hagerup-dommen fremgår det at det må være så nær sammenheng at det er naturlig å si at fordelen er «vunnet» ved arbeidet eller inntekten. I de såkalte Kunstnerpris-dommene legges det til grunn at arbeidet i alle fall må ha gitt foranledningen til ervervet av fordelen. Det må også være påregnelig at arbeidet eller virksomheten ville lede til en slik fordel.

Ettergivelse

Ettergivelse er den faglige betegnelsen for sletting av gjeld. I visse tilfeller må denne anses som arbeidsinntekt. Det typiske eksempelet er at A låner penger av arbeidsgiver B, og at B deretter ettergir denne fordringen. Fordelen må da regnes som arbeidsinntekt. Ettergivelse som foretas overfor en insolvent debitor vil imidlertid ikke være skattepliktig. Regelen om skattefrihet gjelder til tross for at debitor tidligere har fått fradrag for den kostnaden som fulgte forpliktelsen.

Tilordningsspørsmål

Hva angår tilordningsspørsmål, vil tilordning av arbeids- og virksomhetsinntekter i utgangspunktet ikke by på særlige problemer. Arbeidstakere skattes for arbeidsinntekt, og virksomhetsutøvere skattes følgelig for virksomhetsinntekten. De som driver virksomhet sammen skatter for sin del av overskuddet ut fra det selskapsrettslige forholdet. Potensielt gjøres det eventuelt fradrag for underskuddet. Som følge av progressive skattesatser vil det som regel være fordelaktig å forsøke å fordele inntekten på flest mulige hoder.

Barn eller ektefelles mottakelse av lønn

Dersom et barn eller ektefelle er ansatt i forelderen eller ektefellens bedrift, og mottar lønn som overstiger normalen, må dette anses som gave – og det kan dermed ikke gjøres fradrag for dette. Det er heller ikke skattepliktig for mottakeren. Dette gjelder til tross for at det er gitt i form av arbeidsinntekt. For konsern vil spørsmålet ofte være hvorvidt den som eier flertallet eller alle aksjene kan tilordne inntekt til selskapet. Den som driver typisk virksomhet med driftsmidler med ansatte i aksjeselskapsform, kan kreve inntekten tilordnet selskapet. Dette gjelder også selv om selskapsdannelsen er skattemessig motivert. Arbeidstaker på sin side kan ikke kreve inntektene sine tilordnet selskapet han jobber i. Dette gjelder selv om vedkommende har instruert om at lønnen skal gå rett til selskapet.

Arbeids- og virksomhetsinntekter

Den økonomiske karakteren til arbeids- og virksomhetsinntekter kjennetegnes ved at arbeidet eller virksomheten skaper verdier.


Reglene om arbeids- og virksomhetsinntekt er nærmere definert i henholdsvis skatteloven §§ 5-10 og 5-30. Som regel vil det bare være et spørsmål for fysiske personer, da grensen mot forbruk ikke gjør seg gjeldende for eksempelvis selskaper. I Rt. 1985 s. 319 (Ringnes) fremgår det at virksomheten objektivt sett må ha mulighet til å tjene penger på sikt, dersom man ønsker å få fradrag for underskuddet i andre virksomheter. I Rt. 1965 s. 1159 (Vister) gjør de samme prinsippene seg gjeldende, bare motsatt vei. Det er klart at det må foretas en dynamisk vurdering. Forholdene kan endre seg over tid. Eksempelvis er det slik at noe som begynte som en hobby kan bli til virksomhet, og omvendt.

Arbeidsinntekter

Arbeidsinntekter vil i de fleste tilfeller komme som alminnelig lønnsinntekt i form av kontanter. Utenfor arbeidsforhold vil dette som regel også være tilfellet. Utgiftsgodtgjørelser vil være skattepliktig så lenge de gir overskudd for kostnadene det legges ut for. Dette har sammenheng med at kostnaden er fradragsberettiget, slik at det dermed nuller seg ut. Hovedregelen for naturalinntekter er at disse er skattepliktig etter skatteloven § 5-1 første ledd. Ellers gjelder det mange særregler for denne gruppen ytelser. Disse gjelder delvis for presisering, og dels unntak som følge av lovtekniske hensyn. Det eksisterer også en del særregler om verdsettelse. For nærmere regulering av eksempelvis vederlagsfri firmabil til private forhold, se skatteloven § 5-13.

Tjenester som yter seg selv

Noen tjenester yter seg selv. Fordelen med slike tjenester er at de utvilsomt er vunnet ved arbeid, og dermed er de skattepliktig. De praktisk viktigste eksemplene er fritatt for skatt, se eksempelvis skatteloven § 5-15 første ledd bokstav j. Innvinning av arbeidsinntekter kommer sjelden på spissen i praksis, men reglene kan få betydning i spørsmål hva angår tilordning. Som regel vil slik inntekt anses som innvunnet etter hvert som arbeidstjenesten blir utført og man får et krav på vederlag.

Ulike virksomhetsinntekter

Det eksisterer ulike virksomhetsinntekter, hvilket gir et bredere spekter av måter å erverve på. Skatteloven § 5-30 lister opp de viktigste måtene, men denne bestemmelsen er ikke uttømmende. Det sentrale vil uansett være vederlag ved omsetning av varer og tjenester, herunder inkludert driftsmidler. Betegnelsen omsetningsgjenstander knytter seg til gjenstander som virksomheten vil selge. Denne inkluderer også tjenester. Også finansinntekter vil omfattes, herunder renter, aksjeutbytte og gevinst ved salg. Formuleringen «blant annet» i skatteloven § 5-30 tilsier at mange andre inntekter også kan omfattes.

Bruttoinntekter

Bruttoinntekten utgjør beregningsgrunnlaget for skatten.


Inntektsbegrepets kjerne er definert i skatteloven § 5-1 første ledd. Denne hjemler skatteplikt for «fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet». Det er disse tre begrepene som angir lovens store hovedregler om bruttoinntekter. Disse vil ofte flyte over i hverandre, men i visse tilfeller vil det være mest hensiktsmessig å skille de.

Naturalinntekt

Skatteplikten etter skatteloven § 5-1 første ledd omfatter «enhver fordel». I praksis omfatter formuleringen også naturalinntekter. Formuleringen omfatter ikke bare fordeler som kommer fra andre, men også fordeler som oppstår innen egen økonomi. Naturalinntekter innebærer at mottakeren mottar noe som andre må betale markedspris for enten vederlagsfritt eller til underpris. Vilkårene for at noe omfattes som naturalinntekt er at det må være snakk om økonomisk verdi og det må avgrenses mot det som er tilgjengelig for alle. Til sist må det avgrenses mot slikt som er i arbeidsgiverens egen interesse. Dette kan bestå av erverv av eiendomsrett til gjenstander, bruksrett til gjenstander, verdien av tjenester mottatt, bruk av egne gjenstander og fritak for en forpliktelse.

Verdsettelsen av fordeler

Ved verdsettelsen av fordeler, er det slik at fordeler skal verdsettes til omsetningsverdi, jf. skatteloven § 5-12 andre ledd. Videre skal det betales delvis vederlag som består av fordelen av differansen. Det sentrale er omsetningsverdien på tidfestingstidspunktet. Et typisk spørsmål som kan oppstå, er hvorvidt det skal tas hensyn til fordelens subjektive verdi. Skatteyter vil eksempelvis mest sannsynlig skaffe et billigere hotell dersom vedkommende reiser på egen regning, sammenlignet med reise på firmaets regning. Dette spørsmålet er ikke besvart, men for tilfellene der det er påtvunget har det blitt vist hensyn.

Arbeids- og virksomhetsinntekter

Arbeids- og virksomhetsinntekter er definert i skatteloven §§ 5-10 og 5-30. Imidlertid er det vanskelig å dra noen konkrete holdepunkter ut av ordlyden. En naturlig språklig forståelse av «arbeid» tilsier at det er snakk om personlig innsats eller tjeneste av økonomisk karakter. Videre er det klart at det bare er fysiske personer som kan ha arbeidsinntekt. «Arbeid» omfatter både arbeid i tjeneste og frilansarbeid. I tillegg omfattes det å yte seg selv tjenester av ordlyden.

«Virksomhet» kan forstås som aktivitet av økonomisk karakter. Aktivitet må i denne forbindelse tolkes vidt. Dermed omfattes eksempelvis å gjøre gjenstander inntektsbringende. Et eksempel på dette er utleie av bolig. Andre eksempler er omsetning av varer og tjenester. Både fysiske og juridiske personer kan ha arbeidsinntekt. Ofte vil det være en blanding av arbeidsinnsats og kapitalinnsats. I Rt. 1949 s. 743 ble det uttalt at ulovlig inntekt ikke fritar skatteplikten.

Alminnelig inntekt som beregningsgrunnlag

Den snevre definisjonen på alminnelig inntekt knytter seg til inntektens kilde eller form.


Fastsettelse av inntektsbegrepet

Inntektsbegrepet kan variere alt ettersom man legger til grunn en snever eller vid definisjon. Snevre inntektsbegreper knytter seg til inntektens kilde eller form. Dette innebærer at begrepet kun omfatter inntekter som er ervervet eller oppstått på gitte måter. I praksis vil det typisk omfatte gjentakende inntektsformer slik som kapitalavkastning og arbeidsinntekter. Engangserverv som knytter seg til kapitalgevinst og overføring er eksempler på inntektsformer som faller utenfor det snevre inntektsbegrepet. Vide inntektsbegreper knytter seg til skatteyter og skal fange opp skatteyters formuestilvekst i løpet av året. Dette forutsetter naturligvis at begrepet er konsekvent utformet.

Strukturen i skattelovens inntektsbegrep kan ha noe å si dersom det gjelder ulike regler for ulike inntektstyper. Slik eventuell regeldifferensiering ses blant annet i reglene om kapitalgevinster. I praksis er det nok slik at skattesystemet befinner seg midt mellom ytterpunktene av skatt for hver inntekt eller for den samlede inntekten. Skatteevneprinsippet er et moment som taler for allmenn inntektsskatt. Dette er som følge av at det kan være noe vanskeligere å utforme skattesatser og skattefrie beløp.

I teorien kunne en tenkt seg tilfelle med skatt underveis i verdiskapningen. Imidlertid ville et slikt system vise seg å by på vanskeligheter i praksis. Eksempelvis ville det være uhensiktsmessig dersom huseiere skulle skatte av en eventuell verdistigning før huset ble solgt. Skatteloven forutsetter at verdien på en eller annen måte er aktualisert. Eventuelle muligheter for inntekter skal dermed ikke beskattes. Kriteriene for at det foreligger aktualisering kalles innvinningskriterier.

Innvinning

Hva som inngår i begrepet innvinning beror på en tolkning av den aktuelle lovregelen. Et eksempel er skatteloven § 5-1 andre ledd, som tar for seg realisering av kapitalgevinst utenfor virksomhet. Videre vil innvinningsspørsmål hovedsakelig gjøre seg gjeldende rundt verdier som skapes over tid. Det er viktig å skille mellom tidfesting og innvinning. Innvinning tar for seg tidspunktet for bedømmelsen av skatteplikten. Tidfesting knytter seg til hvilket år en inntektspost skal beskattes.

Et spørsmål som reiser seg i forbindelse med kapitalgevinsten, er hvorvidt verdistigninger på formuesgjenstander i det hele tatt skal falle inn under inntektsbegrepet i skatteloven. Et videre spørsmål er om slik verdistigning skattes underveis eller ved realisasjon. Utgangspunktet i den norske skatteloven er skatt ved realisasjon. Ved dette utgangspunktet kan det oppstå såkalte innlåsingseffekter. Dette innebærer at folk vil handle annerledes på markedet som følge av de gjeldende skattereglene. I flere tilfeller kan dette by på problemer. Eksempelvis kan det være problematisk dersom man ønsker å ta ut gevinst for å reinvestere. Eller for de tilfellene der man har eid gjenstanden så lenge at gevinsten kun, eller i stor grad, kompenserer for fall i pengeverdien.

Skattesubjektene

Skattesubjekter er fysiske personer som er bosatt i Norge.


Fysiske personer

Fysiske personer som er bosatt i Norge er skattesubjekter. Dette gjelder både for utenlandsk inntekt og inntekt ervervet i Norge. Ved vurderingen av hvorvidt en person kan anses «bosatt» i Norge, legges det til grunn at man anses bosatt dersom man har oppholdt seg i landet i over 183 dager over en tolvmåneders periode, eller i 270 dager over en treårig periode. For at en person skal anses utflyttet, må tre vilkår forutsettes oppfylt. For det første kan du ikke oppholde deg i landet i mer enn 61 dager i inntektsåret. For det andre kan du ikke disponere bolig i landet, og du må ha fast opphold i utlandet. For de tilfellene at du har oppholdt deg i Norge i 10 år må disse vilkårene være oppfylt. Likevel vil du ikke anses som utflyttet før utgangen av det tredje inntekståret etter slik flytting.

Selskaper som skattesubjekt

Hvilke selskaper som anses som egne skattesubjekter er et innviklet spørsmål. Selskapene skattlegges for egne inntekter, mens deltakerne skatter av utbytte. Dette kalles selskapsfastsetting. Alternativt legges det til grunn såkalt deltakerfastsetting. Her skattlegges hver deltaker for sin andel i selskapets resultat, uavhengig av om denne er utdelt eller ikke. Deltakerfastsetting kan følgelig bli noe innviklet dersom det er snakk om mange deltakere. For selskapene med få deltakere kan evnesynspunkter tale for at denne metoden bør benyttes, fordi det kun er fysiske personer som kan forbruke inntekten.

Ved deltakerfastsetting kan negativt resultat fradras i skatteyters inntekt i andre inntektskilder. Som hovedregel kan man ikke gjøre dette ved selskapsfastsetting. Det bør nevnes at aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper opptrer som selvstendig rettssubjekt, mens ansvarlig selskap og kommandittselskap ikke er egne skattesubjekter, jf. skatteloven § 2-2 første og andre ledd.

Innretninger

Innretninger siktes ofte til juridiske personer som ikke er selskap. Her er det ofte snakk om foreninger, stiftelser og døds-, konkurs- og administrasjonsbo. Hovedregelen for disse innretningene er at de utgjør selvstendige skattesubjekter, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav d og h. Slik som nevnt, er det bare noen bo som omfattes, jf. § 2-2 første ledd bokstav. I lovens § 2-33 første ledd finnes det et viktig unntak for flere bo. Der følger at viss botyper bare er skattepliktig for inntekt av virksomhet som drives for boets regning.

Sambeskattede skatteytere

Sambeskattede skatteytere er betegnelsen der to eller flere skattesubjekter har felles skatt. Det kan særlig være aktuelt der det ene subjektet går med underskudd, slik at dette kan trekkes fra den andres eventuelle overskudd. Etter § 2-10 fremgår utgangspunktet om at ektefeller skattlegges sammen. Dette er imidlertid ikke obligatorisk.

Ulike typetilfeller av omgåelsesnormen

Ulike typer av omgåelsesnormen er transaksjonskjeder, skattesalg og realisasjon.


Et viktig spørsmål er hvorvidt, og på hvilke vilkår, omgåelsesnormen gir grunnlag for å gjennomskjære selskapsformen og skattlegge eierne som om de eier selskapets gjenstander og driver dets virksomhet. Etter lovens forarbeider er svaret på dette spørsmålet nei. Der følger at det bare rent unntaksvis kan foretas en gjennomskjæring av disse. Likevel kan det synes som at juridisk teori åpner for muligheter her, jf. eksempelvis Morten Kjelland.

Transaksjonskjeder

Transaksjonskjeder forekommer der det er aktuelt å knytte vurderingen til alt sett under ett. Dette står i motsetning til tilfellene der vurderingen knyttes til hver enkelt transaksjon. I Rt. 1976 s. 203 (Ragelas) ble aksjene i et AS solgt til et annet selskap, før dette selskapet besluttet å oppløse sitt AS. Likvidasjonsutbyttet ville vært skattepliktig dersom det gikk rett til aksjonærene fra AS, mens hos det andre selskapet forble det skattefritt. Høyesterett bestemte seg for å se begge transaksjonene under ett, og foretok en såkalt rekarakterisering, slik at de ble skattlagt. Rettsanvenderen begrunnet dette med at transaksjonen hadde et slikt innhold at den ikke hadde noen egenverdi med hensyn til økonomiske realiteter utover skattefordeler. Likevel må det legges til grunn at det foreligger et krav om at transaksjonsserien var planlagt, og at det forelå høy sannsynlighet for at leddene ble gjennomført raskt – for å kunne se transaksjoner i sammenheng.

Skattesalg

Skattesalg kan karakteriseres som en spesiell transaksjonskjede der skatteyter selger en gjenstand, og deretter kjøper den raskt tilbake igjen. Formålet med dette er å gjennomføre en realisasjon for å kunne kreve fradrag. Det er på generelt grunnlag vanskelig å fastslå hvor lang tid det må gå mellom transaksjonene, men det er heller ikke det essensielle. Det sentrale er den reelle betydningen det har at skatteyteren for en periode ikke er eier. Kurser som svinger mye vil som regel få større egenverdi på kortere tid. Motsetningsvis vil for eksempel eiendom følgelig kreve en lengre tidsperiode. Som med andre kjeder, kreves også her at det foreligger en sammenheng mellom transaksjonene.

Realisasjon

Utgangspunktet er at transaksjoner mellom nærstående skal anses som realisasjon. I mangel på egenverdi vil disse ofte bli nektet ut fra omgåelsesnormen, dersom transaksjonen har skattefordeler. Saken i Rt. 1994 s. 912 kan trekkes frem som et eksempel på sak som var utelukkende skattemotivert. Overdragelse mellom ektefeller vil ikke anses som realisasjon, mens overdragelse mellom barn og foreldre motsetningsvis vil gjøre det.

Overføring av visse skatteposisjoner

Overføring av visse skatteposisjoner kan beskrives som de samlede rettsvirkninger et skattesubjekt har på et gitt tidspunkt. Dette kan typisk være retten til fradrag eller utsettelse av skattlegging av gevinst.

Omgåelse av skatteregler

Omgåelse av skatteregler kan oppstilles etter skatteloven eller etter den ulovfestede normen. Ofte kan det også være vanskelig å trekke grensen mellom innrettelse og omgåelse.


Omgåelsesspørsmålet gjelder hvorvidt, og i hvilken grad, man ved tolkning og anvendelse av skatteregler skal legge til grunn den privatrettslige betydningen av ord og uttrykk som skattereglene benytter, og de private transaksjonsmønstre som skatteyteren har valgt. Spørsmålet blir dermed under hvilke vilkår man har mulighet til å fravike de privatrettslige begrepene eller transaksjonsmønstrene. Dette vil særlig bli aktuelt for de tilfellene der det foreligger en spenning mellom den rettslige formen skatteyteren har valgt, og den underliggende økonomiske realiteten av transaksjonen.

Skatteloven

Når loven skal tolkes, vil formålet bak loven spille en vesentlig rolle. Imidlertid vil ikke dette alltid være nok. I tillegg eksisterer det enighet om at en kan operere med en egen, ulovfestet omgåelsesnorm. Denne fungerer som et supplement til lovformålet, og blir gjerne omtalt som den ulovfestede gjennomskjæringsnorm i rettspraksis.

Den ulovfestede normen

I Rt. 2007 s. 209 avsnitt 39 legges det til grunn at det er to ledd i vurderingen. For det første må det foreligge et grunnvilkår, og for det andre må det foretas en helhetsvurdering. Det følger av grunnvilkåret at det overordnede formålet med disposisjonen må ha vært å spare skatt. Ved vurderingen skal det tas utgangspunkt i skatteyterens subjektive formål. Imidlertid skal man ikke alltid legge til grunn det skatteyteren oppgir. I Rt. 2006 s. 1232 uttales det at dersom den dominerende virkning av disposisjonen er at skatteyter sparer skatt, og denne er av noe omfang, foreligger det en sterk presumsjon om at hovedformålet var å spare skatt.

Utgangspunktet etter en isolert ordlydsfortolkning er at det bare kreves overvekt av skatteformål. Imidlertid er det gjennomgående lagt til grunn i rettspraksis at det kreves en markert overvekt av skatteformål.

I helhetsvurderingen skal det legges vekt på hvorvidt disposisjonen ut fra en totalvurdering strider mot skattereglenes formål. Høyesterett har ofte lagt vekt på om reglene som er benyttet i skatteplanleggingen i sin alminnelighet er i overensstemmelse med regelens formål. Likevel må det være relevant å se på formålet med regelen som er forsøkt omgått. Dette er i tråd med omgåelsesnormens formål.

Videre ser Høyesterett på hvorvidt disposisjonen har en selskapsmessig verdi, og ikke bare skattefordelen. Det er klart at terskelen her ikke ligger særlig høyt. Det er tilstrekkelig at disposisjonen overstiger et visst minimum. Til slutt skal det tas hensyn til omstendighetene for øvrig, herunder hvorvidt disposisjonen er unaturlig komplisert for å oppnå skatteformålet. I tillegg må det tas hensyn til hva slags type skatteregel det er snakk om, samt hvor stor skattefordel som oppnås.

Se https://www.lovkommentar.no for lovkommentarer til skatteloven og mange andre lover.