Bruttoinntekter

Bruttoinntekten utgjør beregningsgrunnlaget for skatten.

Inntektsbegrepets kjerne er definert i skatteloven § 5-1 første ledd. Denne hjemler skatteplikt for «fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet». Det er disse tre begrepene som angir lovens store hovedregler om bruttoinntekter. Disse vil ofte flyte over i hverandre, men i visse tilfeller vil det være mest hensiktsmessig å skille de.

Naturalinntekt

Skatteplikten etter skatteloven § 5-1 første ledd omfatter «enhver fordel». I praksis omfatter formuleringen også naturalinntekter. Formuleringen omfatter ikke bare fordeler som kommer fra andre, men også fordeler som oppstår innen egen økonomi. Naturalinntekter innebærer at mottakeren mottar noe som andre må betale markedspris for enten vederlagsfritt eller til underpris. Vilkårene for at noe omfattes som naturalinntekt er at det må være snakk om økonomisk verdi og det må avgrenses mot det som er tilgjengelig for alle. Til sist må det avgrenses mot slikt som er i arbeidsgiverens egen interesse. Dette kan bestå av erverv av eiendomsrett til gjenstander, bruksrett til gjenstander, verdien av tjenester mottatt, bruk av egne gjenstander og fritak for en forpliktelse.

Verdsettelsen av fordeler

Ved verdsettelsen av fordeler, er det slik at fordeler skal verdsettes til omsetningsverdi, jf. skatteloven § 5-12 andre ledd. Videre skal det betales delvis vederlag som består av fordelen av differansen. Det sentrale er omsetningsverdien på tidfestingstidspunktet. Et typisk spørsmål som kan oppstå, er hvorvidt det skal tas hensyn til fordelens subjektive verdi. Skatteyter vil eksempelvis mest sannsynlig skaffe et billigere hotell dersom vedkommende reiser på egen regning, sammenlignet med reise på firmaets regning. Dette spørsmålet er ikke besvart, men for tilfellene der det er påtvunget har det blitt vist hensyn.

Arbeids- og virksomhetsinntekter

Arbeids- og virksomhetsinntekter er definert i skatteloven §§ 5-10 og 5-30. Imidlertid er det vanskelig å dra noen konkrete holdepunkter ut av ordlyden. En naturlig språklig forståelse av «arbeid» tilsier at det er snakk om personlig innsats eller tjeneste av økonomisk karakter. Videre er det klart at det bare er fysiske personer som kan ha arbeidsinntekt. «Arbeid» omfatter både arbeid i tjeneste og frilansarbeid. I tillegg omfattes det å yte seg selv tjenester av ordlyden.

«Virksomhet» kan forstås som aktivitet av økonomisk karakter. Aktivitet må i denne forbindelse tolkes vidt. Dermed omfattes eksempelvis å gjøre gjenstander inntektsbringende. Et eksempel på dette er utleie av bolig. Andre eksempler er omsetning av varer og tjenester. Både fysiske og juridiske personer kan ha arbeidsinntekt. Ofte vil det være en blanding av arbeidsinnsats og kapitalinnsats. I Rt. 1949 s. 743 ble det uttalt at ulovlig inntekt ikke fritar skatteplikten.